lørdag 26. februar 2011

i natt

var en grusom natt. i drømmen tok hun over flere ganger og hun såret alle, hun skrek og hylte og var gal, jeg har aldri setta så mye når jeg ligger å sover noen gang, jeg har aldri følt meg så sliten og ødelagt når jeg står opp noen gang, jeg lå å skalv i 20 min før jeg greide bevege meg. jeg husker ikke så mye av drømmen nå lenger, men jeg husker niklas var der og jeg husker jeg spionerte på han og jeg husker alle følelsene, så mye sinne, jeg var tydeligvis veldig sinna for noe. men husker ikke hva. og jeg tror jeg husker at jeg prøvde snakke med han angående ja eller nei spørsmålet men han skøyv meg unna og ignorerte meg. og det husker jeg fikk meg til å klikke. men husker ikek særlig mer enn det.

i går før jeg la meg ble vi enige om å prate sammen på søndag i stede, noe som i virtuell værden gjør meg ganske grinete. jeg står på vent i kveld også, som jeg hadde planer om å vite hva jeg 'får lov til' og hva som er 'fyfy' de er forskjell på disse tingene når man har kjæreste eller ikke. når man skal gå videre, eller prøve en siste gang. snakket med moren hans også, og hun sa mye kloke ord som vanelig. jeg innså egentlig da at jeg tror ikke at niklas vil greie å forstå psyke, og hvor alvårlig det er å være syk. hvor mye han må gi av seg selv og hvor sliten han kommer til å bli. han er egoist og det har han lært av faren sin. Så planer jeg hadde for hvis det var ett ja ble snudd oppned. jeg trenger å virkelig 'skremme han' han må skjønne hvor vanskelig og krevende det er å være kjæreste med en som er psykisk syk, a dette er periodevis med meg og da kan han ikke bare stikke av på værste eller annet, da må han være der å ... om ikke roe meg ned med ord så værtfall holde meg til jeg gråter så det vonde kommer ut. han har gjort det før, men han sa også det at jeg sleit han helt ut, han mistet lysten på alt. og det var pga meg, og derfor har jeg ikke vist han psyken min på snart ett år. for det gjorde veldig veldig vondt å høre. og det gjør vondt fortsatt. men får spise og dusje, og farge håret og sminke meg og dolle, så får vi håpe tankene kommer på noe annet når di jeg er glad i begynner å pipe fra seg. skulle jeg gjort uten venner som dere.
gjelder dere oppe i trondheim også. er veldig glad for å ha venner som dere.

1 kommentar:

  1. Det er veldig krevende å være sammen med en som er psyk. Jeg er så glad for at Særraren min er så tålmodig som han er. At han aldri gir meg opp. Og han holder ut fordi han virkelig tar innover seg hvor alvorlig og vondt det er. Han tar til seg alvoret i situasjonen og håndterer den.

    Så lenge Niklas ikke vil ta innover seg alvoret er han ikke i stand til å takle det heller. Det er trist men sant. Håper han tar til fornuften. Psykdom er psykdom. Det går ikke over på noen dager slik som en forkjølelse. Og du skal aldri måtte skåne han fra deg selv, uansett hvor slitsomt det kan være i perioder. Du har det tøft nok om du ikke skulle måtte skjule det hele tiden også. Det blir bare en ekstra belastning.

    *klemme masse på*

    SvarSlett