torsdag 17. februar 2011

tankene som vil ut

så da skriver jeg dem her. Har ingen anelse om hvem som leser, eller hvor mange.
di fleste syntes vel jeg er ganske så patetisk. men det gjør ikek noe, bloggen ble laget for meg. den er offentlig av den grund av at jeg noen ganger trenger å høre andres mening om det jeg skriver. og 90% av kommentarene setter meg i en annen tanke gang å får meg til å skifte tanke mønsteret jeg så ofte setter meg fast i =)


nå vil jeg bare få ut litt,
Jeg er psykisk syk, gikk aktift til hjelp før da jeg bodde i kongsberg. den gangen nektet jeg jo for at jeg trengte hjelp, men viste seg jeg var veldig mye sykere enn jeg trodde. Jeg har blandt annet arvet bipolar av min mor, noe som suger hardt. jeg fikk vite om en del av sykdommene men jeg lærte jo aldri helt hva di vil si og hva jeg kan gjøre for å bli bedre, eller leve bedre. Jeg flyttet jo til oslo før vi kom så langt, og i oslo letet jeg i over ett år på en psykolog som ikke oppførte seg som en student. jeg knakk sammen x-antall ganger mens jeg letett etter ny psykolog, jeg prøvde vel 3 stykker på 1 år. ga opp ca halv år også prøvde jeg lete igjen fikk en manlig psykolog men jeg møtte aldri opp, jeg turte aldri.  jeg ga opp, spesielt fordi jeg også prøvde å gå til legen men det var ALTID en vikar der. og da jeg spurte om medesiener eller snakket så fikk jeg beskjed om at hun kunne ikek forholde seg til hva jeg sa fordi hun var ikke min fast lege. takk for hjelpen, det var di bortkasta pengene!!
Jeg har prøvd å høre med nye nav dama mi som faktisk hjelper meg så godt hun kan. jeg ble sendt til han spesialisten, jeg vvar nærvøs som bare F men alt gikk bra og siden jeg ikek hadde opnet meg opp for noen på nesten ett år så sprakk bobla mi og meste parten kom ut. og vi har til og med funnet ut nye ting om meg selv som jeg aldri egentlig har tenkt over selv, som gjør ting SÅ klart over hvorfor jeg altid slår opp med niklas.
jeg er liv redd!!!! jeg har aldri hatt ett menneske i livet mitt som ikke har såret meg, helt til han kom i livet mitt, absolutt ALLE mennesker jeg har kjent har såret meg enten det er sånn eller slik, jeg har altid tilgitt fordi jeg vil ikke være alene. jeg har følt meg alene så å si hele livet mitt, altid følt jeg ikek er værdt nok, at jeg bare er ett tidsrom til di bytter meg ut en en 'bedre' enten det er en bedre venn eller en bedre kjæreste eller bedre barn, alle er bedre enn meg. og jeg er liv redd for å knytte meg til noen, føle meg avhenig av noen, elske noen med hele hjerte uten å vite at jeg greier meg fint på egenhånd. Jeg skyver di ALTID unna før jeg kommer til det stede der jeg ikek greier meg uten dem. jeg med vilje sårer dem, gjør det jeg må gjøre sier hva som helst rett og slett for at di skal forlate meg så jeg kan overleve på egenhånd å slippe å være avhening, slippe å føle at jeg er forlat og sitte igjen med tårer. Jeg skøyv Noppi pusen min unna da jeg flyttet til byen, fordi jeg ble for glad i henne, det var snakk om å avlive henne en stund, så jeg skøyv henne unna så jeg slapp føle sorgen. Jeg i tilleg skøy niklas unna atter en gang fordi jeg var for glad i han og jeg kjente jeg begynte å bli avhenig, da han aldri har såret meg, ikek med mindre jeg har laget historier inni hode mitt for å kunen skape en følelse av at han er som andre gutter og kommer til å forlate deg, men det er det hun som forteller meg... Jeanette, hun jeg var før ... hun som mener jeg ikke er værdt noe, hun som kryper under huden min å får meg til å skyve unna alle som er glad i meg, hun vil meg aldri godt. og hun stor koser seg når hun har vunnet og jeg er helt alene. og det er altid min egen feil. 
jeg burde sett dette komme, jeg så jo på ringer, har sett på masse ringer men vurderte å spare til disse http://www.gullsmedbutikken.no/forlovelsesringer/nyheter-v%C3%A5ren-2011/forlovelse-giftering-nuran-835 men som sagt så vet jeg at niklas ville være mannen i forholde, men jeg har holdt ett øye med disse fordet. Han sa for kansje en måned siden kansje ikek så lenge siden en gang at jeg måtte få meg pass så vi kunen dra på ferie sammen, han smilte med værdens fineste smil. hjerte mitt smeltet enda så mye 'problemer' vi hadde akkurat da. om man kan kalde di problemer eller om di var bare inni hode mitt, hun som hvisket giftige ord? jeg ble liv redd igjen og slo opp helt uten vidre, over chat program av alle ting. jeg følte meg lettet en liten stund, så våknet jeg mer og mer opp for vær dag som gikk og  siden forrige uke har det gått brått nedover, har vært harde dager, mye krangling. med henne. hvorfor er hun til? jeg skjønner liksom ikke helt hvorfor hun er der, hvorfor hun ikke vil meg godt, hvorfor, hva gjør det meg å ha henne der. legen har sagt jeg har personlighets forstyrrelse, jeg skjønte ikke hva hun mente, men jeg har skjønt det nå. jeg vet ikke om det bare er henne som snakker men jeg har valgt å kalde henne jeanette, det var mitt gammle navn, før jeg skiftet og flyttet til oslo. navne min mor døpte meg og fortalte meg vær dag at jeanette er så pent navn, det minner meg sånn om ditt fars navn som jeg elsker så høyt, James!! så når jeg sier navnet ditt tenker jeg på han.
navnet james gjør meg kvalm. jeg hadde en gang en far som lærte meg ting, som jeg stolte på og betrodde meg til, jeg greide ikek se for meg livet uten han. jeg var en skikkelig pappa dalt og jeg tror jeg kan si jeg elsket han over jord og han var min helt. helt til han ble ett monster om natten å stjal hjerte mitt og uskyldigheten min. jeg lovet å aldri fortelle for jeg ville jo ikek miste han. men mørket han plantett inni meg ble større og mørkere og tungere for vær måned, jeg greide ikke være med han, greide ikke se på han. jeg fortalte, og jeg mistet han, og begge lille søstrene mine (som dele bare samme far som meg) ikke bare det men hun ene var også min aller beste venn i værden, jeg kunne aldri se for meg livet uten henne. menjeg mistet så å si alt jeg elsket. sorgen ble stor og dyp og evigvarende, min mor var ikek mye å støtte seg på, hun gråt og bannet mer enn jeg gjorde. så lille broren min ble mer eller mindre Min sønn, jeg tok vare på han, jeg gikk turer med han, jeg tok han med på ting, jeg elsket han og ga han det som var igjen av hjerte mitt. han sa en gang da vi lå å så på morgen tv at han skulle ønske jeg var mamman hans. jeg sa det var ikke fint å si om moren våres, men jeg er jo store søstra hans og skal altid være der. men di siste gangene jeg har besøkt han har han bare spilt, og slengt stygge ord. i tlf sier han at han savner meg, men når jeg kommer gjør han alt annet enn å være med meg så jeg sitter å glor. hele helgen!!! sist gang ble jeg så såret at niklas måtte sammle meg opp, han trøstet meg han elsket meg og var der IGJEN, SOM ALTID. så er ikek så rart at hun ikke vil meg godt, han er jo den eneste som ikek ga meg opp, som altid trøstet meg, som altid var der. så hvorfor må hun forgifte blode mitt med løgner hun dikter opp i hode mitt, hvorfor tror jeg på dem, hvorfor gjør jeg og sier ting for å skyve di jeg elsker unna??? hvorfor er det sånn??? fortjener ikek jeg å være lykkelig som alle andre, er jeg så lite værdt.... jeg skal innrømme at jeg skammer meg vær dag, og jeg tørr ikek si unskyld til niklas, jeg tørr ikke be om en sjangse til, jeg tørr ikke. jeg stoler ikek på meg selv, og han fortjener ei jente som ikek slår opp med han 2-3 ganger i året :'( jeg har mistet den eneste som altid brydde seg om meg, og det er alt min egen skyld... takk jeanette!! :'(

(noe gammelt jeg laget for ca 5-6år siden)

3 kommentarer:

  1. Så trist å lese.

    Du dytter folk vekk fordi du er redd for at de vil såre deg. På avstand klarer de ikke danne noe bånd med deg og ender opp med å såre deg.

    En ond sirkel.

    Denne onde sirkelen beviser ingenting annet enn at du dytter folk vekk. Du er ikke et dårlig menneske. Du er nydelig akkuratt som du er. Det er ok å være redd. Ikke hør på Jeanette.

    SvarSlett
  2. *hugs* Jeg skjønner tankegangen din, jeg er sånn selv. Men, en ting må jeg få påpeke, du vet jo at jeg prøver å være litt fornufting en gang i blandt. Dere hadde problemer. Etter hva du har fortalt meg, så er det mye som ikke var helt som det skulle med forholdet. Personlig tror jeg at du får det bedre i lengden med å heller bare være venner med ham, la ham støtte deg som det. Jeg tror at en dag, med den kunnskapen du nå sitter inne med om hvordan du er, og med god hjelp fra venner og psykiatrien, så vil du kunne finne en som du ikke dytter vekk, eller som ikke lar seg dyttes vekk. Og du vil bli lykkelig.

    Det er i hvertfall min mening, og jeg håper du ikke tar den feil. Hvem vet, JEG kan fint ta feil i det jeg tror!

    En annen tanke er vel at om du er vekk fra Niklas litt, lever ditt eget liv en stund, så kanskje, når du blir sterkere, så kan dere prøve igjen?

    Me loves you <3

    SvarSlett